Det finnes steder på vår jord som er fylt med en underlig fred. Vi finner dem kanskje oftest i naturen. Alt det vakre Gud har skapt og som fryder sansene kan hjelpe oss til å finne indre fred. Hvis det ikke var slik; hvorfor skapte Gud det da så godt og vakkert? Det finnes også menneskeskapte steder og bygninger som inngir den samme freden, særlig kirker. Som arkitektoniske byggverk innbyr mange kirker til kontemplasjon og fred, men først og fremst det hellige nærvær vi kan sanse i dem. Noen ganger er det imidlertid mulig å sanse fredens nærvær i en hel by. Assisi – Frans av Assisis fødested – er en slik by.
Den som har vært i Assisi på en sommerlig ettermiddag og beskuet utsikten over byens tak og kirkespir, slik de bugner nedover Monte Subasio mot sletten, hvor kirken Santa Maria degli Angeli setter sitt majestetiske preg, er aldri i tvil om at dette er et helt unikt sted. At stedet har en middelalderkirke på hvert eneste hjørne, både i og utenfor byens murer, bidrar med sitt til å skape den fredelige atmosfæren. Dette er ikke et sted man kommer for å hoie og skrike, men for å be i benker og bygg som har hørt menneskers bønner gjennom 800 år.
Det er derimot ikke bare på grunn av de estetiske og historiske valører at Assisi er en fredens by, men først og fremst på grunn av hellige Frans, den katolske helgenen som selv lutheranere må innrømme en viss dose hellighet – ja, kanskje større enn Martin Luther selv? Fredens apostel blir Frans kalt. Den kjente og kjære bønnen «Gjør meg til redskap for din fred» ble riktignok i mange år feilaktig tilskrevet ham, men den er i det minste representativ for hans forhold til Gud, mennesker og verden. Han ville at alle skulle hilse hverandre med fred.
I fredens by, Assisi, samlet pave Johannes Paul II religiøse ledere til bønn om fred på det historiske møtet 27. oktober 1986. Det var en hendelse som manglet både presedens og sidestykke. Hvordan kunne forskjellige religioner møtes på en slik måte? Er det ikke religionene som er opphavet til det meste av krig og konflikt i verden? I Frans av Assisis ånd kunne de likevel finne en felles plattform for fredelig dialog, og det som kjennetegnet Frans var hans følelse av brorskap med alle mennesker. Den som har møtt Kristus blir alles bror.
Logikken er like enkel som den er genial: Kristus er min bror, Kristus er alle menneskers bror – altså er alle mennesker er mine brødre. På det grunnlaget var det mulig for Frans å gå alle mennesker i møte. Dette er noe mer enn det vi vanligvis forbinder med det globale menneskelige fellesskapet. Det er ikke bare vårt felles opphav i Skaperen, at vi alle er skapt av Gud i hans bilde. Det er ikke bare det at vi alle er barn av den samme moder jord – en tanke som jo også stammer fra hellige Frans. Kristus gir oss et åndelig fellesskap med andre mennesker gjennom selv å ha blitt menneske og ved å forløse alle mennesker. Det er dette Assisi symboliserer.
Assisi er således blitt et bilde på det himmelske Jerusalem; vandrende blant oliventrær, knelende i en gammel kirkebenk, eller skuende over tak, spir og sletter, kan man sanse Guds egen fred. Pave Johannes Paul II sa det til sine gjester slik: «La oss forkynne fredens budskap! La oss leve i Assisis ånd!» Kjenn på kallet til å gjøre det samme.
Pax et bonum – fred og alt godt!