Frans av Assisis liv og grunnleggelsen av tre ordener
(fra boken «Frans av Assisis skrifter»)
1181/1182 Hellige Frans ble født i Assisi som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Pica. Han fikk opprinnelig navnet Giovanni (Johannes) i dåpen, men faren, som hovedsakelig drev med handel av franske varer, hadde vært på handelsreise da sønnen ble født. Da han kom tilbake ønsket han at sønnen skulle kalles Francesco (den lille franskmannen). I ung alder fikk han skolegang ved San Giorgio-kirken, hvor Santa Chiara-basilikaen i dag befinner seg. I ungdomsårene ble han etter hvert mest kjent som trubadur og som spilloppmaker i Assisis gater
1193/1194 Hellige Klara av Assisi ble født. Hun var datter av ridderen Favarone Offreducio og Ortulana, begge av adelig herkomst.
1199–1200 Det brøt ut borgerkrig i Assisi, og mange adelige og rike måtte rømme. Klaras familie rømte til Perugia.
1202–03 Under den påfølgende krigen mellom Assisi og Perugia ble Frans tatt til fange og holdt i fengsel ett års tid, før han ble løslatt på grunn av sviktende helse.
1204–06 Disse årene innledet Frans’ omvendelse. Av de viktigste hendelsene var det mystiske synet han hadde under et sykeleie i Spoleto etter et mislykket forsøk på å verve seg som soldat. I denne tiden ble han også preget av møtet med de spedalske, og han begynte et intenst bønneliv i den forfalne kirken San Damiano utenfor Assisis murer. Det var her han hørte de berømte ordene fra korset: «Frans, bygg opp igjen min kirke, som du ser holder på å forfalle.»
1206–08 Den berømte konflikten med faren endte med at Frans ved bispepalasset i Assisi gav avkall på arven sin, kledde seg i eremittdrakt og begynte arbeidet med å pusse opp de tre kirkene San Damiano, San Pietro og Santa Maria degli Angeli, også kalt Porziuncola.
1208 Innen kort tid var det flere som ville følge samme vei som Frans, blant annet Bernard av Quintavalle og Peter Cattanio. Sammen med disse to gikk Frans til San Nicola-kirken for å lytte til Guds ord om hva de skulle gjøre. Evangeliet handlet om å selge alt man eier og følge Jesus. Dette kunngjorde Frans skulle bli deres livsform; de kledde seg heretter i botsdrakt og begynte på sine apostoliske vandringer.
1209 I løpet av ett år vokste antallet brødre til tolv, og Frans henvendte seg til pave Innocent III og ba om godkjennelse for den leveregel som han i all enkelhet hadde latt skrive ned. Frans og brødrene fikk en muntlig godkjennelse av sin livsform, og også tillatelse til å forkynne bot overalt hvor de befant seg. Dette er regnet som den fransiskanske førsteordenens grunnleggelsesår. De slo seg ned ved Santa Maria degli Angeli, som senere ble gitt dem av benediktinerne ved Monte Subasio.
1212 Klara ble mottatt til livet i bot, og lovet dermed også lydighet overfor den livsformen som Frans hadde latt nedskrive. Med dette grunnla Frans den fransiskanske andreorden; de fattige fruene av San Damiano (klarissene).
1212–15 Frans og de første brødrene ga seg hen til seg det apostoliske liv. Frans forsøkte først å ta seg til Syria, og senere til Marokko gjennom Spania, men det lyktes ham ikke.
1215 Det fjerde laterankonsil fant sted. Blant annet bestemte det at nye ordenssamfunn måtte benytte seg av allerede eksisterende regler, f.eks. den augustinske. Frans og hans brødre ble ikke forpliktet til å følge denne nye normen.
1217 Generalkapitlet bestemte den 26. mai å sende de første brødrene ut i misjon forbi Alpene og over havet. På dette tidspunktet hadde ordenen vokst til ca. 6000 brødre.
1219 Også på generalkapitlet to år senere ble det bestemt å sende brødre nord for Alpene og oversjøs. Da dro Frans selv mot øst og kom til Damietta i Egypt, hvor det berømte møtet med sultan Melek el-Kamil fant sted. Senere dro også fem andre brødre til Marokko og ble de første i fransiskanerordenen som led martyrdøden.
1220 Frans vendte tilbake til Assisi, delvis fordi enkelte brødre hadde begynt å tilpasse og endre ordensregelen. Frans arbeidet videre med regelen og la først og fremst til bibeltekster. Det var også i denne perioden han skrev brev til bl.a. geistligheten og folkenes ledere for å oppmuntre dem til å ære Gud og alterets sakrament. På dette tidspunktet sier Frans også fra seg ledelsen av ordenen, som en kort tid ble styrt av Peter Cattanio, før broder Elias overtok.
1221 Blant brevene som Frans skrev i denne perioden, var det et som i særlig grad var rettet til legfolk som hadde knyttet seg til Frans og brødrene: Brevet til de troende. Her gav han instrukser om hvordan vanlige folk kunne ta på seg et liv i bot, tilnærmet det livet brødrene levde. Senere samme år krevde paven at biskopene skulle beskytte dem som hadde tatt på seg et liv i bot. Dette regnes som en anerkjennelse av den livsform Frans hadde lagt grunnen for, og derfor også for grunnleggelsen av den fransiskanske legorden.
Diskusjonene om regelen for førsteordenen fortsatte, og den såkalt ikke-stadfestede regelen, som består av 24 kapitler, ble helt sikkert akseptert av pave Honorius III, men ble aldri stadfestet ved en pavelig bulle. I de to årene som fulgte, arbeidet Frans videre med regelen.
1223 Regelen fikk sin endelige form under Frans’ opphold i Fonte Colombo tidlig på året. 29. november ble den endelige regelen godkjent og stadfestet ved en pavelig bulle, Solet annuere. Under en måned senere feiret Frans jul i
Greccio, hvor han hadde forberedt historiens første julekrybbe i en stall og
samlet folket fra landsbyen til messefeiring.
1224 I perioden august–september oppholdt Frans seg på La Verna og forberedte seg til feiringen av den hellige erkeengelen Mikael gjennom en 40-dagers faste. Det var i løpet av denne fasten at han under en mystisk visjon mottok «stigmata», Jesu sårmerker, på sin kropp. Han vendte tilbake til Porziuncola, men var så redusert på grunn av stigmataene han bar, og sykdom, at han ikke kunne fortsette sitt apostoliske arbeid. Det er grunnen til at han i stedet bestemmer seg for å sende brev til de troende.
1225 Om våren oppholdt Frans seg hos Klara og søstrene, som da allerede hadde overtatt San Damiano. Sterkt preget av sykdom og lidelse, og på et tidspunkt hvor synet nesten ikke fungerte lenger, diktet han sitt mest kjente
verk: «Skapningenes lovsang», også kalt «Solsangen».
1226 Frans var klar over at han ikke hadde mye tid igjen på jorden, og i løpet av året fikk han skrevet ned sitt testamente, som var et åndelig testamente hvor han fortalte om sitt eget liv og om ordenens opprinnelse. Dette ble dermed en viktig kilde til kjennskap om den fransiskanske spiritualitet. Frans døde i Santa Maria degli Angeli om kvelden 3. oktober, og etter liturgisk tradisjon begynte neste dag etter solnedgang. Kroppen hans ble så ført til San Giorgio-kirken.
1227 Kardinal Hugolin, i 1220 valgt til ordenens beskytter, ble nå valgt til pave og tok navnet Gregor IX.
1228 Frans av Assisi ble kanonisert av pave Gregor IX ved bullen Mira circa nos, som ble kunngjort 19. juli. Samtidig ble det bestemt at to «monumenter» skulle bli reist til minne om Frans – San Francesco-basilikaen i Assisi, samt biografien Vita prima, som Thomas av Celano fikk i oppdrag å skrive.
1230 Relikviene av hellige Frans ble overført til basilikaen da denne sto ferdig.
1253 Etter mange års kamp for fattigdomsprivilegiet fikk Klara godkjent sin regel for søstrene i San Damiano av pave Innocent IV 9. august. Hun døde to
dager senere, 11. august.
1289 Pave Nikolas IV oppretter offisielt den fransiskanske legorden ved bullen Supra montem.
