Sermon Categories: Laudato si'

Hellige Frans skulle til Greccio og satt i en båt på vei over en innsjø i Rieti-dalen. Da var det at en fisker ga ham en vannfugl, slik at han kunne glede seg over den i Herren. Hellige Frans tok den imot med glede, og åpnet så hånden sin og oppmuntret den mildt til å fly av gårde. Fuglen ville ikke dra av sted. Den satte seg istedet i hånden hans, som var den et reir, mens hellige Frans ba med øynene løftet mot himmelen. Etter en lang stund, da han hadde kommet til sans og samling igjen, ba han fuglen mildt om å benytte seg av friheten som allerede var blitt skjenket den. Etter å ha fått tillatelse og velsignelse, viste fuglen sin glede med en bevegelse og fløy av gårde.

Vita secunda, 126

Da hellige Frans en gang tilbrakte tiden i en eremittbolig, og tradisjonen tro holdt seg unna folk og samtaler med dem, var det der en falk som hadde funnet seg et rede på det stedet og knyttet seg til ham med vennskapsbånd. For om natten varslet den alltid Frans med sin sang og stemme på det tidspunkt Frans pleide å stå opp til bønn. For Frans var dette særdeles nyttig, fordi falken gjennom sin omsorg jaget bort all nøling og latskap.

Og når Frans mer enn vanlig led av en eller annen slags sykdom, sørget falken for ham og lot ham ikke våkne så tidlig. Som om den var lært opp av Gud selv, lot den sin stemme klinge lett ved morgengry.

Det er ikke så rart at alle andre skapninger hedret en som elsket Skaperen så høyt.

Vita secunda, 127.

Da Frans fremdeles var en glad pilegrim hastet han riktignok med å forlate verden, som var den en landflyktighetens dal. Likevel lot han seg ikke så rent lite hjelpe av det som er på jorden. I forhold til mørkets fyrster brukte han den nemlig som en slagmark, men i sitt forhold til Gud, som det klareste speil på godhet. I alle skapninger beundret han Mesteren, og alle hendelser viste til Skaperen. Han gledet seg over alle Herrens verk (se Sal 92,5), og i alt som behager øyet så han det livgivende prinsipp og årsak. I alle vakre ting gjenkjente han Den vakreste; for alt som var godt ropte til ham: «Han som har skapt oss er herligst». I de spor som er innprentet i alle ting fulgte han sin elskede, og av alt laget han en stige som leder til tronen.

Alle ting omsluttet han med en makeløs følelse av fromhet, når han fortalte dem om Gud og oppmuntret til å prise ham. Han skjermet lamper, lysestaker og lys, siden han med egne hender ikke ville slukke den glans som er et lite glimt av det evige lys. Med ærefrykt beveget han seg på fjell og steiner, og det på grunn av ham som blir kalt Klippen. Når det var nødvendig å bruke verset: Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg (Sal 61,3), da sa han med enda større ærbødighet: «Du førte meg opp til Klippens fot».

Frans forbød de brødrene som var tømmerhoggere å kappe hele trær, så de kunne ha håp om å vokse på nytt. Han ba gartneren om å la det være upløyede marker rundt hagen, slik at det der kunne vokse alle slags grønne vekster, hver til sin tid, og blomstenes skjønnhet forkynne alle vakre tings Far. Han ba om at det i en del av hagen skulle plantes duftende urter og blomster, for å minne alle som så på dem om den himmelske lykksalighet.

Han fjernet makk fra veier, for at ingen skulle tråkke på dem, og han ba om at biene skulle få honning og den beste vin, så de ikke skulle dø av sult i kulden. Alle skapninger kalte han brødre, selv om han først og fremst likte godlynte dyr.

Hvem kan vel fortelle om alt sammen. Godhetens kilde, som i det kommende liv skal bli «alt i alle» (1 Kor 12,6), skinte for hellige Frans allerede her som «alt i alt».

Vita secunda, 124.

Alle skapninger bestrebet seg på å gjengjelde hellige Frans’ kjærlighet og svare med takknemlighet for hans fortjenester; når han kjærtegnet det yndet de seg for ham; når han ba dem om noe ga de det; når han beordret noe var de lydhøre. Det holder å gjengi enkelte hendelser.

Da Frans bar på en øyesykdom, ble ha overtalt til å la seg bli behandlet og en kirurg ble tilkalt. Legen hadde med seg instrumenter av metall til brenning. Disse ba han om at ble lagt på ilden for at de skulle gløde. Den hellige far (Frans), som nå skalv av angst, ønsket å styrke kroppen sin og sa til ilden: «Kjære bror ild, som med din skjønnhet konkurrerer med andre ting, Den aller høyeste har skapt deg sterk, vakker og nyttig. Vær nådig med meg i denne time, vær så snill! For jeg har allerede lenge elsket deg i Herren. Jeg ber den store Herre som har skapt deg, at han mildner din glød litt, slik at jeg kan holde ut, og at du brenner meg mildt».

Da han hadde bedt ferdig gjorde han korsets tegn over ilden, og fra da av var han ikke redd lenger. Kirurgen tar det glødende metallet, brødrene flykter av sted, knust av menneskelig medlidenhet, mens hellige Frans gjerne og med glede byr seg frem til metallet. Det hvesende metallet trenger inn i det skjøre legemet og dras brennende fra øret til øyenbryn:

Hvor mye smerte ilden påførte ham, forteller hellige Frans’ egne ord best om. For da brødrene kom tilbake, de som hadde stukket av, sa han med et smil: «Dere engstelige og småsinnede, hvorfor stakk dere av? Jeg sier dere som sant er, at jeg kjente hverken ildens glød eller noen smerter på kroppen». Så vendte han seg til legen og sa: «Hvis kroppen ikke er stekt nok ennå, så gjør det en gang til».

Legen hadde vanligvis opplevd helt motsatte reaksjoner i slike situasjoner, og lovpriste dette som et Guds under og sa: «Jeg sier dere, brødre, i dag har jeg sett det utrolige (se Luk 5,26).

Jeg tror at Frans, slik han temmet de voldsomme naturkreftene, hadde gjenvunnet den opprinnelige uskyld.

Vita secunda, 125.